login

Besøkende

Vi har 15 gjester og ingen medlemmer på besøk.


Offentlig Info

Forumet her på NMDF vil bli lagt ned og fjernet fra siden etterhvert.

Skulle noen ha spørsmål om et eller annet innen maskinering eller om materialer, anbefales det å melde seg inn i VerktøymaskinKlubben på Facebook.

Der er det langt større aktivitet og kjappere respons enn på vårt forum.

Klubben har nå kjøpt inn en stor ladning med steinkull fra England som er egnet til drift av våre dampmodeller.

Dette er tenkt brukt til togkjøring i klubbens regi, men deler av det er også tilsalgs for bruk i privat regi.

Ta kontakt med Stefan, Antony eller en i styret dersom du trenger litt kull.


































Den 10. mai i 2012 reiste noen av oss til Harrogate i England for å være til stede ved en messe hvor det dreide seg hovedsakelig om damp, eksplosjonsmotorer, verktøy, verktøymaskiner og godt engelsk øl. Bla videre for å bli med på turen. Set var riktig mye fint å se der borte.



































Lørdag den 27.8. stilte Antony, Geir, Stephan og Stein opp med skinner, to lokomotiver, matpakker og telt i gågaten i Ski for å spenne våre to eminente lokomotiver for nylakkerte vogner. Målet var å kjøre spente og forventningsfulle barn i alle aldre hele dagen. Dette var en dag hvor mange mennesker samlet seg i området, det var levende musikk, saluttskyting, såpebobleblåsing og mye mye annet. Så, med høye forventninger til å vise oss frem monterte vi nesten alle skinnene og sporvekselen. Denne gangen foregikk monteringen usedvanlig bra fordi de gamle trepluggene som forbandt skinnene var byttet ut med plugger av nylon og den delen som stikker ut fra skinnen er faset slik at entringen av ny skinne går som varm kniv i meierismør. Demonteringen ble like elegant.
 




























Antony og Gei klargjorde lokomotivene. Med godt innarbeidede rutiner ble lokomotivene smurt og oljet og kull lagt inn i fyrkassene.































































Det var møtt opp mange mennesker og mange barn og flere var, som vi jo erfarer hver gang, mer enn vanlig interessert i hvordan dette foregikk. Men også en pensjonert lokomotivfører og en eldre ingeniør syntes dette var spennende saker. Noen politikkere var også bortom for å orientere seg.

Klokken 11 var lokomotivene klare og Stephan og jeg hadde hendene fulle med å selge billetter, organisere ombordstigningen og klippe billetter, tilstrømningen var med andre ord upåklagelig.

Vi tok 10 kroner billetten og de aller fleste ga uttrykk for glede over at pengene skulle gå uavkortet til et barnehjem i Ukraina. Én far kjøpte 3 billetter for 200 kroner, slikt gleder! Antony er selv direkte engasjert i barnehjemmet når han er der borte.

Vi har kjøpt 8 hageheller i betong som Stephan har boret hull i. Disse ble lagt ut langs linjen og de elegante gjerdestolpene for elektrisk innhegning, som Kjell kom med, ble stukket ned i hullene og tau spent opp mellom dem. Det hele fungerte utmerket som avskjerming mot jernbanelinjen.

 






























































Uværet lot dessverre ikke vente altfor lenge på seg. Noen illevarslende vinngufs signaliserte at noe var på gang og om litt braket lyn, torden og vann løs. Folk flyktet, som fugler skremt opp av børseskudd, inn i butikker og under baldakiner, dersom dét er det ordet jeg søker, og borte var de. Selv sto vi under partyteltet vårt og opplevde i grunnen akkurat det motsatte av partystemning. Vi hadde brukt teltet ved kjøringen på Krødern. Det regnet da óg og regnet drysset stille gjennom teltduken. Et for så vidt lyst hode påsto at duken ville tette seg etter den første regnskuren. Teltduken holdt imidlertid ikke vann, om man kan si det på den måten, nå heller. Det drysset like friskt gjennom duken denne gangen også. Vi besluttet derfor der og da å gå til anskaffelse av en enkel og billig presenning som vi kan legge over teltet neste gang det regner. Teltet som sådant fungerte ellers greit. Det er enkelt å sette opp og ta ned og vil, under riktige forhold, gi den beskyttelsen mot regn, og sol for den saks skyld, som forventet.

 

 










































 

Men tro det eller ei, en skal jammen ikke klage på ungdommen, de kan være tøffe nok. Til tross for været, tur med toget skulle noen ha og Geir, the good sport, trosset vind og storm, lyn og torden og trakk dem gjennom vannmassene til høye tilrop fra barna!


 

























































Antony og Geir gjorde en formidabel innsats til tross for alle ubekvemmeligheter, men etter hvert ble SAG (Stephan, Antony, Geir) så gjennomvåte og kalde at det ble besluttet å stenge ned aktivitetene etter et par timers kjøring. (Den observante leser vil se at jeg ikke er med i den foregående forkortelsen. Det er naturlig å stille et kritisk spørsmål angående dette: Grunnen er at jeg under militærtjenesten som underoberst-kaptein-løytnant-fenrik-korporal, altså som menig soldat, har vært så til de grader kald og våt at jeg faktisk har dratt lærdom av det og benyttet derfor regntøy og støvler.)

Nåvel, vi fikk avsluttet seansen på en verdig måte, gratulerte hverandre med vel gjennomført arrangement, hyttet knyttnevene mot de antikke værgudene og satte stevnen hjemover, hver til vårt. Hvorvidt det var dans på lokalet i Ski etterpå er uklart, men vi hadde for lengst fått på oss tørre og varme klær.

 

Så får vi se hvordan deg vil gå på Jernbanemuseet til helgen. Blir det regn da óg får vi slutte med damptog og gå over til å lage mini undervannsbåter…..

 

Med rimelig fuktig hilsen fra Stein

 

Nå er det kanskje slik at plast for noen er et fremmedelement i alt som har med damp å gjøre. Det er forsåvidt et par åpenbare grunner for dette; plast har ikke den styrken og stivheten som metaller har, i hvert fall når vi snakker om metaller fra sink og oppover. De tåler heller ikke altfor høye temperaturer. Nå endrer dette seg noe om vi snakker om sprøytestøpte detaljer i plast, da er mulighetene for armering tilstede. Da kan man lage plaster som har tilnærmet stålets styrke og som kan tåle høye temperaturer, opp til flere hundre grader. Men sprøytestøping ligger langt utenfor våre områder. Det gjør derimot ikke de ektruderte variantene og det er dem jeg tar for meg denne gangen. Med dem kan man lage mye rart med plater, bolter, rør og andre profiler. Jeg regner likevel ikke med at samtlige av dere kaster alle prosjekter for å lage artige ting med plast, men noen enkelte detaljer kand det være på sin plass å lage i plast. For eksempel vinduer til lokomotiver. Det er vanskelig å se gjennom messing uten å lage en mengde hull i platene og det tar mye tid......

Plastmaterialene, og det er mange varianter av dem, har så absolutt sine gode sider. Et par av dem er utmerklede glidematerialer og anvendes i stedet for glide- og kulelagre der hvor hastigheter og trykk ikke er altfor store. Noen plastmaterialer egner seg også godt som vinduer, som nevnt ovenfor. Og selvsagt veldig mye mer.....

Men, og dette er litt viktig, plast er noe helt annet enn metaller om en ser på materialene på molekylnivå. Dette betyr at plastemner må behandles anderledes med tanke på sponfraskillende bearbeiding. Det går som oftest riktig galt om man borer i dem med sløve bor. Eller dreier og freser med sløve skjær. Verktøyene må være så skarpe som overhodet mulig. I tillegg bør skjærevinkler være anderledes enn for metaller. Grunnen til dette er at det lett bygger seg opp lokale spenninger i områdene som bearbeides. Man kan være heldig å lage et perfekt hull, men sansynligheten er ganske stor for enkelte materialer at det sprekker på ett eller annet tidspunkt. Og det vil jo være dumt.
Et annet problem er at plast er en svært dårlig varmeleder. Det betyr at det hurtig bygger seg opp høye temperaturer rundt området som bearbeides. Dette kan føre til spenningsreaksjoner og i verste fall til lokal smelting. Plastene er også følsomme for enkelte kjemikalier. kjølevester er derfor ikke å anbefale. Men en kraftig luftstrøm fra en kompressor kan gi god kjøling der det trengs.

I vår verden er det tre plastmaterialer som blir mest benyttet, vil jeg tro. Det er polymetmetakrylat, PMMA, akryl eller som det heter som handelsnavn; plexiglass (kjært barn har mange navn som kjent). Det andre er polyoxymetylen eller forkortet POM. Det tredje materialet er polystyren eller PS.
Plexiglass brukes som ordentlige vinduer i campingvogner, i utstillingsutstillinger, fasader, kunst, og mye mer.
POM har i tillegg til styrke og svært gode glideegenskaper også gode fjærende egenskaper. Et eksempel er snepplåsene som finnes på ryggsekker og annet sportsutstyr.
Polystyren finnes i de fleste blisterforpakningene. Disse er nesten alle disse plastembalasjene vi kjemper vettet av oss for å åpne og som er gjennomsiktige for å vise hva man kjøper.

De to siste materialene egner seg glimrende til varmforming og vakuumforming, noe som kan være aktuelt i enkelte sammenhenger.

Jeg skal ikke gå noe mer i detaljer vedrørende bearbeiding og behandling av materialene, men jeg legger ved noen enkle tkjemaer som viser hva og hvordan i forhold til slik bearbeiding. Og skulle noen ha spørsmål er det selvsagt bare å spørre. Jeg har osgså utstyr for vakuumforming.


Boring

 

Bore prosessen kjennetegnes ved to bevegelser: den roterende hovedbevegelse og tilspenningsbevegelsen. Boringen inkluderer også senking til avtrappede huller og riving av cylindriske hull med finere passning. Boring er en skrubbearbeidningsmetode, og fremstillingstoleransen er sjeldent finere enn IT12.

 

Verktøy

 

Kvaliteten er sterkt avhengig av borets slip og av den maskinen og oppspenning som benyttes.

Figuren viser spiralborets detaljer. Tverrskjæret krever særlig oppmerksomhet, idet hastigheten nærmer seg null mot skjærets sentrum. Tverrskjæret utfører derfor ikke en skjæring, men en slitende og knusende bearbeiding. Dette gir anledning til dannelse av varme og spenninger i det bearbeidede emnet.

Ved plast er det veldig uheldig, og derfor bør tverrskjæret gjøres så lite som mulig. Ved boring av store hull er det nødvendig å forborre.

Hovedskjærenes kvalitet er av største betydning for bearbeidningens kvalitet, så anvend aldri et bor, som har arbeidet i andre materialer enn plast.

Under boreprosessen kan det være nødvendig å løfte boret flere ganger for å fjerne sponene. Et messingbor er velegnet på grunn av den lille spiralvinkelen, som lettere lar sponene forsvinne fra hullet.

Ved hull over Ø12 mm skal det alltid forbores.




































Ved boring i plast skal disse regler følges:

 

unngå unødig varmeutvikling

bruk skarpe bor, som kun brukes i plast

løft boret ofte, så spon ikke brenner fast i hullet

kjøl med vann eller kjølemiddel, alt etter plasttype

slå ikke en syl i sprø materialer

i noen av de delkrystallinske plastmaterialer f.eks. PA og PE blir hullet litt mindre enn boret

Borets geometri

Spiralvinklen (stigningen) har betydning for fjerning av spon og danner normalt sponvinkelen g (gamma).

Spissningsvinkelen f (Phi) danner sponens fasong. Ved meget spiss vinkel blir sponen tynn og bred.

Frigangsvinklen a (alfa) slipes som normalt til metallbearbeiding.

Eggvinklen b (beta) er gitt av summen:

a + b + g = 90°

 

 

Skjærehastighet

Borets skjærehastighet regnes ved dets periferi:

V = p x d x n / 1000 (m/min)

 

n = omdreiingstall pr. min.

d = bordiameter

 

Herav kan omdreiingstallet n bestemmes, når hastigheten V velges, og d er kjent fra tegning eller skisse.

n = V  x 1000  / p x d (omdr./min)

 

Riving

Ved etterbearbeiding av et hull med rival til en finere passning anvendes en almindelig rival. Hullet har en tendens til å bli litt mindre, enn rivalens toleranse angir. Det skyldes, at rivalen ikke utelukkende skjærer, men også presser hullet.

 

 

 

Gjengeskjæring

Gjengeskjæring skal anvendes med omtanke på de kjervfølsomme plasttyper. Tapper med avrundede skjær bør foretrekkes. Ved materialer, som klemmer omkring tappen, kan det med fordel anvendes tapper, hvor annenhver tann er fjernet på den sylindriske del av tappen. Det nedsetter friksjonen og gjør smøringen mer effektiv. Ulempen ved den type tapp er, at den krever tvangsstyring.

 

Ved gjengeskjæring i plast skal disse regler følges:

 

forboring skal være 0,1 mm større enn ved metall

tappene skal være skarpe og må kun benyttes til plast

bruk ikke skjæreolie uten å kontrollere, om plasten kan tåle det

ved returkjøring av tappen skal det utvises særlig forsiktighet, da gevindet ellers kan rives av

Gjengebøsninger til ipressing er velegnet til bløtere plasttyper. De fordeler spenningene over en større overflate og gir derved mulighet for overførsel av større krefter. Det er heller ikke så stor risiko for at ødelegge gjengene ved av- og påskruing.

 

Dreiing

 

Maskiner

Alle dreiebenker kan benyttes til dreiing av plastmaterialer. Det stilles ikke så store krav til maskinenes stivhet og motorkraft, fordi skjærekreftene er små sammenlignet med dreiing i stål og aluminium. Derimot skal omdreiningstallet kunne settes høyt og maskinen skal være stabil og med minimalt slør for at bearbeidingen skal gi et godt resultat.

 

Verktøy

 



































Skjærets geometri

Korrekt utforming og riktige vinkler på det skjærende verktøy er av avgjørende betydning for et godt bearbeidingsresultat og for minimering av bearbeidsspenninger i materialet. Skjærets geometri er illustrert i figuren under ved hjelp av et fritt stål, som anvendes til dreiing, høvling eller fresing med borehode.

 









































Sponvinkel g (Gamma)

Stor positiv sponvinkel gir et lett skjærende stål, som minsker kraft og effektbehovet ved spontagningen. Da minskes risikoen for deformasjon av bløte materialer og utbøyingen. Negativ g anvendes sjeldent ved bearbeiding i plast.

 

Spiralvinkel b (Beta)

Da a, b og g tillsammen er 90°, medfører en stor g (sponvinkel),  at b (spiralvinkel) blir mer spiss. Spiralstyrken er derfor mindre.

 

Frivinkel a (Alfa)

Bløte materialer krever normalt en stor a, og herved sikres en mindre oppvarming og trykkbelastning av materialet. Stor a gir imidlertid stort slit på stålet. Derfor bør a normalt ligge på 5-15° ved bearbeidingen i de fleste materialer.

 

Egheldningsvinkel l (Lambda)

Verktøyets mest kritiske og sårbare punkt er skjærespissen. Ved avbruttt spor f.eks. ved fresing er den særlig utsatt. Ved bearbeiding i plast er en æghældningsvinkel fra 0-4° mest hensiktsmessig.

 

Spissningsvinkel e (Epsilon)

Summen av f, e og k  er 180°. Størst mulig e gir den beste varmeledning gjennom verktøyet, hvilket er en stor fordel ved skrubbearbeiding.

 

Sidestillingsvinkel k (Kappa)

 















































Sponareal

Den energi, som tilføres under bearbeidingen, vil stort sett omsettes til varme. Ved bearbeidning i plast er dette uheldig, da de fleste plasttyper ikke tåler så høye temperaturer, samtidig med at de har en lav varmeledningsevne. Derfor må man tilstrebe, at varmen ledes bort fra arbeidsstedet.

Avhengig av bearbeidingsmetoden, emnets geometri og materialet kan det være nødvendig å kjøle enten med kjølemiddel eller luft.

 

Varmeutvikling i emnet minskes ved et langt og smalt sponareal, hvilket oppnås ved en mindre sidestillingsvinkel (k) og mindre tilspenning.

 

Betingelsene for rationell dreiing er derfor:

høy skjærehastighet

lilte spontverrsnitt

skarpt verktøy

effektiv kjøling

fornuftig oppspenning

lange og tynne spon

Unngå dessuten:

vibrasjoner

gratdannelser

skarpe overganger


Ved langsponede materialer: sørg for en effektiv fjerning av sponene - den er farlig, hvis den vikler seg om noe under dreiing.

 




































Oppspenning

Ved oppspenning av plastemnet i dreiebenken oppnår man den sikreste oppspenning med en pneumatisk eller hydraulisk spenneanordning. Derved kompenseres automatisk for den setning, som eventuelt kan oppstå i materialet under bearbeidingen. Dette problem er størst, hvis materialet krever bearbeiding i oppvarmet tilstand. Ved lengre operasjonsstider bør en manuell fastspenning kontrolleres med mellomrom.

 

For stor spennekraft øker risikoen for at dreie trekantede hull. Eksempelvis skal et glideleie ikke kun være cirkulært innvendig. Godstykkelsen skal være ensartet hele veien rundt. Hvis den ikke er det, er det risiko for at leiet, etter det er presset i leiehuset, får punktvis berøring med akslen. Dette kan medføre et uhensiktsmessig slit og i verste fall en overbelastning av glideflaten.

 

En tang virker bedre enn en treklo, fordi spennetrykket fordeles over hele diameteren. Ved en sånn oppspenning kan det være problemer med å få alle stengene til å passe i samme tang. Det skyldes, at plasthalvfabrikata har store utvendige toleranser. Løsningen kan være å kjøpe stengene slipt til mindre toleranser eller å anvende en større spennetang og forsyne den med en gummibelegning innvendig. Dette vil være i stand til å utligne diameterforskjellene og samtidig holde stengene tilstrekkelig fastspent. Spennekreftene behøver ikke å være så store ved plast som ved metall på grunn av de lavere skjærekreftene.

 

 

Skjærehastighet

 

Ved beregning av skjærehastighet anvendes følgende formel:

 

V = p x D x N / 1000 (m/min.)

 

V = skjærehastighed (m(min.)

p = 3,14

D = emnets diameter (mm)

n = omdreiingstall pr. min.

 

Ved omregning fås:

 

n = V x 1000 / p x D (omdr./min)

 

Tilnærmet kan regnes med følgende, idet de konstante størrelser er omregnet til 320.

V = D x n / 320 eller n = V / D x 320

 































Artikkelen fortsetter.............




Det er interessant å lete i arkivene. Da dukker det opp interessante ting. Den 13.5.2005, altså for mer enn seks år siden, hadde vi et støpekurs på Freds verksted. Oppslutningen var slett ikke så verst:


















Der gjennomgikk Fred alle trinnene i støpeprosessen i teori og praksis med bruk av voksutsmeltingsprosessen. Dette er en gammel teknikk som kineserne utviklet for omtrent 4000 år siden. Den gangen brukte de en blanding av bivoks og noen andre komponenter. Med denne metoden laget de allerede for 3000 år siden de nydeligste filigranstøp. Filigran, for dem av dere som måtte ha glemt det, er den typen smedkunst som resulterer i trådtynne mønstre lik dem man finner på bunadssmykker. Så, hodet av for kineserne! Nei, hatten var det visst….

 

Prosessen er som følger: Man tager, som her, dertil egnede matter av en elastisk gummilegering. Mattene skjæres til slik at modellen passer i midten og nye matter legges oppå.


 

 

 








































































 Når trykket og varmen er fjernet kan man begynne å skjære opp formen. Det gjøres fortrinnsvis langs midten:




 

































Slik ser det ut når formen er åpen. Legg merke til hvordan deleplanet er skåret skjevt langs kanten for å ha en bedre styring på de to halvdelene. Dette gjør at de to halvdelene orienterer seg perfekt i forhold til hverandre.






































Så klemmes formen sammen mens flytende voks presses inn i formen. Trykket i vokspotta er normalt høyt nok til å presse ut luft gjennom deleplanet i formen.




































 

Her er resultatet av et slikt voksstøp:































Det som er det fine med denne teknikken er at det kan lages så mange kopier som ønskelig og nå nærmer vi oss virkelig godbiten med denne teknikken. Dersom man ønsker mange eksemplarer av den samme gjenstanden blir de enkelte voksstøpene festet til en stamme som står i en gummimansjett.

 







































Denne stammen er også laget av voks og de enkelte støpene festes til stammen ved å varme opp et lite punkt med en liten varmekolbe. Man bygger opp et "tre", som de sier på fagspråket. Et senere bilde viser hvor flott dette "treet" kan bli. Når mange nok detaljer er festet til stammen, settes en sylinder, kaldt "flaske", på mansjetten og det hele fylles med gips. For å unngå at luftbobler fester seg til modellene blir gipsen vakuumert. Da bobler det heftig før det hele roer seg og gipsen stivner. Når gipsen er stivnet blir det hele satt inn i en ovn for å smelte ut voksen.











































Som dere ser er det hull i "flasken" for å gjøre det lettere å få ut luft. Det har seg nemlig slik at denne gipsen, i tillegg til å tåle høy temperatur, også er porøs.

Når voksen er ute og gipsen god og varm blir "flasken" lagt i en sentrifuge. Det er ganske enkelt en arm med motvekter som roterer i en passe hastighet. Den enden av armen som holder "flasken" har også en påfyllingsdings.


 























Metallet som skal smeltes legges i denne dingsen og varmes opp til smeltepunktet hvorpå sentirfugen starter og slynger metallet inn i hulrommene i "flasken". Det genniale er at gravitasjonskreftene presser metallet sammen og på den måten både presser ut all luft og tvinger metallet inn i alle hulrommene, store som små.






















Når hele greia er avkjølt fjernes det meste av gipsen slik som bildet viser. Bildet viser også hullene i "flaskene".







































Resten av gipsen som sitter fast i støpen blir fjernet med vanntrykk.







































Så kan modelløren beundre "treet" sitt.






























Her er en annen variant. Voksmodellen til flyet har dere sett lenger oppe.







































Så blir de enkelte detaljene klippet fra stammen og er klare for den videre bearbeidingen.






























En god metode for å rense detaljene ytterligere er å legge dem i et kar med vann og stålnåler.









































Når denne blandingen vibrerer kraftig og ved høy frekvens fremstår detaljene nesten perfekte, men noe polering gjenstår:


































De fleste av oss er opptatt av og bygger modeller av maskiner, utstyr og farkoster som ofte er svært gamle. Fasinasjonen av detaljene og det å drifte dem med gamle metoder er nok én av faktorene som driver oss. Det er derfor interessant å lete bakover til kilder av utstyr som var medvirkende til den tidens suksesser. Bruk av måleutstyr og metoder for anvendelse av dem er et eget interessant tema. Jeg har fått låne en svært gammel håndbok som heter "Håndbok i maskinarbeid". Den er skrevet av Peder Lobben. Førsteutgaven ble utgitt i 1936 og den jeg låner ble utgitt i 1948. Boken er på 535 sider og dette er bare første bind. Dagens variant er nok den tyske Dubbel, som er to bind på tilsamme 2020 sider. Jeg har skannet sidene som altså omhandler måleutstyr og flettet dem sammen til ett dokument.































































































































































































Dampskipet COMET blir i dampskipshistorien betraktet som det første europeiske dampskipet med komersiell suksess som pasasjerskip.

 

Lørdag og søndag den 28. og 29. august 2010
reiste noen av klubbmedlemene på langtur til
Sverige, nærmere bestemt Borås. Vi kjørte i
samlet flokk under stor munterhet, man gjør gjerne
dét når man er samlet i flokk. Borås ligger, for dem
av dere som kanskje ikke vet det, tre kvarters
kjøring øst for Gøteborg. Været var ikke av det
aller beste slaget, det regnet faktisk. Men det la
slett ikke noen demper på stemningen. Vi hadde
nemlig vært der én gang tidligere. Vi visste hva vi
gikk til og vi gledet oss som unger.

Hvorfor denne entusiasmen? Jo, nå skal dere høre:

 

 

 

 


Det hele begynte med Börje Hedberg:


Han var rektor og ihuga modelldamptogentusiast. Han og noen andre entusiaster ønsket å lage en bane for å kunne kjøre lokomotivene sine, både selvlagede og innkjøpte. De fant et skogholt like utenfor tettbebyggelsen vest for Borås, sjekket med eieren LM Ericsson ab og fikk lov å bygge en bane der. Det ble stilt to forutsetninger for å disponere arealet; den ene var at det ikke måtte felles trær og den andre var at når arealet en gang i fremtiden skal tilbake til Ericsson, må det leveres i den stand det ble mottatt i. Det første kravet var vrient. Området er tett bevokst, tildels med ganske store trær. Men nå hadde det seg slik at terrenget ligger lit høyt i omgivelsene og når høststormene satt inn var det ikke til å unngå at ett og annet tre gikk over ende. I 1981 ble det skrevet kontrakt med LM Ericsson og Borås kommune.
Været ga dem etter hvert mulighet til å utvide anlegget til dét det er i dag, nemlig et praktannlegg, så absolutt verd et besøk, eller fler....
De har invitert fra fjern og nær fok med og uten lokomotiver for kjøring og morro.


For å avsløre en meget godt bevart hemmelighet, som de fleste kanskje kjenner; noen av oss har vært der én gang før, nemlig i 2004. Derfor er de følgende bildene en samling fra begge besøkene.


                                                                                                                                                                 Se hvilken stilig kar han er!





























Her er et skematisk skjema over annlegget:
































Sporvidden er 7 1/4 engelsk tomme, altså 184mm. Hovedlinjen er 1 km når begge slyngene kjøres. Dersom man regner om fra 1:8 skala og til 1:1 skulle det utgjøre omtrent en mil.

Her er noen bilder av annlegget:




























Og her er noen bilder av noen av lokomotivene og kjøring:















































































Det er også grunn til å ta en titt på vognene de bruker. Disse vogneneble lage allerede på 1960-tallet da Rustan Lange etablerte det aller første baneanlegget. Det varpå en måte han som startet det hele. Disse vognene er svært komfortable og ikke minst veltsikre. Men de har ikke bremser og det anser vi for å være en stor svakhet.

















La oss ta en titt på noen av anleggets tekniske løsninger.
Først ut er stallen. Den er utformet på en genial måte ved at gulvet er senket så lavt at man kan stå oppreist når man må foreta vedlikehold av maskinene. Dette bildet ble tatt den første gangen vi var der. Da var det ikke bygget tak over enda. I dag er dét gjort slik at man står tørt og usjenert om det så skulle regne sjorter og bananer.























Legg merke til stålkassene på gulvet. Det er askekasser som også kan romme utgåtte tyggegummier og andre organiske materialer som epleskrotter o.l. Under hver skinnebukk ligger et uttak for både strøm og pressluft. Det har vist seg å være enda en genail løsning.

Skinnebukkene i stallen leder selvsagt ut til en vendeskive. Den er svært enkel, men fungerer aldeles utmerket. Den roterende skiven har en enkel låseslåe som benyttes for å holde skiven i ro når maskinene beveger seg på skiven. De største lokomotivene er jo ganske store og ikke minst tunge. Det skulle derfor være tragisk om vendeskiven kom ut av posisjon og lokomotivet "grunnstøtte" i den omliggende grusen.


























Benken ved dreieskiven er "gefundenes fressen". Der kan man sitte og virkelig med behag nyte de flotte lokomotivene. For de er fantastiske både å se og høre. Se bare på denne:






























Som dere ser av kartet har anlegget både bro og tunnell. Det gjør kjøreturen enda mer spennende. Broen er riktignok ikke med jernbanespor, den er en bro for turgåere. Det var tydelig begge gangene vi var der at mange mennesker hadde glede av å vandre rundt i terrenget. Med den relativt tette skogen er det er solfyllt dag riktig så vakkert der. Legg også merke til hvor lite sporet egentlig fremstår i terrenget.

























Inne på "Sandlid sentral", som hovedbanegården heter, har de montert en konteiner et stykke ned i bakken. Som dere ser av bildet fungerer den som stall som er låsbar med bombesikre slåer og låser. Oppe i den andre enden av anlegget har de en annen konteiner som også fungerer som redskapsbod.
























































Langs anlegget har de satt opp forskjellige signalanlegg. Ved én planovergang er det et lite hus og i det huset er der en klokke. Den kokken slår ganske likt med de lydsignalene vi har her til lands ved usikrede planoverganger.
































I tillegg til dette signalet har de flere lyssignaler. Disse signalene kan styres fra en liten konsoll inne på hovedstasjonen. Imidlertid har de et lite problem med driftssikkerheten av signalene. Derfor må mobiltelefonene tas i bruk og dersom én ikke tar telefoen kan uhellet være ute.

Oppe til høyre på banekartet kan dere se en vekslingsstasjon. Når de opererte flere lokomoiver med vogner og hvor lokomotivene kjørte i motsatt reting av hverandre, fungerte vekslingen slik at når det første toget kom fra høyre på kartet, stanset det helt nede ved pensen. Der ventet det til motgående tog kom og en "nøkkel" ble overlevert lokføreren på det ventende toget. I begge endene av vekslingsområdet var det pensvakt.




Ta en nærmere titt på lysmasten i det venstre bildet. Masten ender i et støpsel av den typen som benyttes på personbiltilhengere. Det gjør det enkelt å montere og demontere signalene.










Her er et nærbilde av koblingen og til høyre en sporoversikt.
























Er'n ikke søt?

















































Godtfolk, her ser dere noe enestående. Tre man arbeider og bare én forteller hvordan det skal gjøres. Dette er jo mot normalt, for å sitere Juster. Da vi var der forrige gang, fikk vi være med på vedlikeholdsarbeid. Det var både morsomt og nyttig. Banen i Borås har skinnestrenger av aluminium. Årsaken er at man ikke fikk tak i strenger i jern den gangen. Derimot hadde Sapa, som ekstruderer aluminiumsprofiler i stor stil, et gammelt verktøy de hadde tatt frem for en amerikansk bedrift. Aluminium er desverre ikke noe egnet materiale til denne bruken. Det blir lett skadet av slag. I tillegg har materialet en høy utvidelseskoeffisient. Dette skaper et spesielt problem for baneanlegget. For å forhindre solslyng og svillespiker som flyr i alle retninger og med avsporinger som resultat, må strengene legges med en stor avstand mellom hver streng. Da blir endene av stengen smidd av lokomotiv- og vognhjulene slik at strengene blir lengre. Det hadde man ikke tenkt på og resultatet var at skinnestrengene likevel løsnet fra svillene. Derfor måtte banematter fjernes og korrigeres og nye legges ned.

De hadde ønsker om å lage sviller i betong og hadde allerede laget en modell over en mulig utforming.


















































Siden de ikke har en ogdentlig pakkemaskin må pukk pakkes for hånd. Til det har de laget et enkelt, men effektivt redskap.





















Det er jo viktig at skinnemattene ligger riktig. Til dét kunne vi tilby vår mann. Pål er superspesialist på slikt. Vi har også kontrollert øynene hans, de skjeler ikke så vi kunne garantere korrekte strekninger.




























Det er imidlertid ingen tvil om at det de har gjort der borte er av ypperste kvalitet og aldeles nydelig gjort. Se bare på denne lekre vannpåfyllingsenheten!





























Vi ble også innvitert hjem til én av gutta og øynene ble både store og fuktige ved synet av denne Nohab'en. Det er diesel, men jammen blir det flotte saker.


























Maskiner hadde karen også både store og små



























Klubben disponerer en koselig gammel rødmalt stuga. Der overnattet vi og gutta hadde til og med laget en velkomstgallamiddag med elggryte. Elgen var til og med selvskutt - eh - nei, en av dem hadde skutt den selv.


























Og her er et lite galleri av noen av de glade karene. Er det rart at styreformannen til høyre danser?



































































Og her en klassisk forbrødring. Dette er dagen derpå, det er derfor bildet er en tanke uskarpt.....
































La meg avslutte med noen stemningsbilder































Stein

Godtfolk! Dette er begynnelsen på en ny serie hvor vi ønsker å vise hverandre verksteden våre. Vi tror det kan være en inspirasjon for noen og for andre en kilde til å anskaffe maskiner eller verktøy en ikke selv har. Artiklene vil kanskje også inspirere til aktivitet på forumsidene. Hvorfor ikke prate (chatte) sammen om hva, hvordan, hvorfor, på hvilken måte osv. Vi sitter alle på kunskaper som andre ikke har og en av hovedideene med å ha en klubb er jo nettopp å dele erfaringer.
De fleste av oss har verkstedene hjemme i kjellere, garasjer, loft og, ja tro det eller ei, i stuen. Dette gjør jo at noen av verkstedene blir ganske originale. Jeg nevnte i stuen. Neida, det er ingen trykkleif. Vi vet om to, hvor den ene allerede har verkstedet i stuen og en til som planlegger det samme. Er det forresten egentlig så underlig? Di fleste av oss vil jo gjerne ha det vi liker mest, nærmest oss, eller????

Først ut i denne serien er verkstedet til Stephan Ore. Det er ikke fordi han er formannen vår. Det er fordi han og Stein arbeider sammen på Dovregubben. De har fast møtetid hver mandag, enten hos Stephan eller Stein, og da var det jo ganske naturlig å ta noen bilder av verkstedet hans, som jo er en godbit.

Stephan har verkstedet sitt i én av stuene sine. Én ting er likevel uforståene; hvorfor har han ikke verkstedet like godt i kjøkkenet? ingenting kan vel være bedre enn å kunne rekke ut hånden etter godsaker i kjøleskapet eller andre matskap mens man stiller inn verdier på fres eller dreiebenk? Nåvel, Stephan har det altså i stuen. En stue med peis! Det kvalifiserer vel til en eller annen medalje, ikke alle kan skilte med peis i verkstedet.



 
Men verkstedet består av mer. Vi ser her en dreiebenk og en søyleboremaskin. Men han har også en fres og ikke minst, en skruestikke!

Man kan se skruestikken litt til venstre for midten av bildet. Det er alltid godt å ha en skruestikke. Den kan man klemme fast forskjellige gjenstander i, som trestykker, jern og andre metaller og fingre. Søyleboremaskinen er det nå forresten så som så med. Den er ikke særlig sentrert og så skrakler den. Men som Stephan lakonisk sier; man får det man betaler for. Han ønsker seg nok en mer proff maskin, men kan leve med denne også. Godtfolk, hva med en kronerulling så Stephan får en bursdagspresang han vil huske? Det behøver ikke være mye, sånn rundt 40-50.000 kroner. (Det siste er det han Stephan sjøl som har lagt til :-) ) Det spørs om han ikke må gå noen år med aviser selv. Han kan jo tjene noen kroner på dét!!!










Men se, hva har vi her? Et oppmålingsbord, et planbord med et ordentlig profft vertikallære. Planbordet er en tykk glassplate. Det er ikke nødvendig med kostbare planbord i støpejern, høvlet og polert. Måten glass produseres på gir høy nok nøyaktighet for oss.



















Stephan er også den lykkelige eieren av en Myford Super-7, 0-100 på 4 sekunder, med turbo og fustasjeforkoplingssuspensorium. Den arbeider godt i tre, men kan til tider ta ett og annet metallstykke ser det ut til. Jaggu....







































Her er forresten mesteren selv. Legg merke til fravær av hjelm og visir!! I tillegg har han en 45 Mill drill fra øsnten. Han har måttet fikse ganske mye på den da det var gått en del sand i maskineriet, bokstavelig talt. Bare les hva han selv sier: 
"Bare etter noen timers bruk oppsto det en svært sjenerende ulyd fra gearkassen, etter hvert et brøl og da jeg åpnet kassen var flere av kulelagrene moset. Det skyldes nok støpesandrester som hadde funnet veiden ned i kulelagrene som ikke var forseglet mot slikt. Alle lagrene måtte byttes og side dét har den fungert ok, men mateskruemutteren til arbeidsbordet måtte skiftes ut. For dårlig smøring og kanskje for dårlig kvalitet i mutterbronsen? Men men, maskinen kostet ikke mer enn 14000 kroner den gangen jeg kjøpte den. Man får det man betaler for."















For å drifte fresen har han en strøm- og spenningsomformer som er kraftig nok til å drifte halve Oslo. Jeg legger inn et nytt bilde hvor omformeren er rotert så er det lettere å lese verdiene. Den arbeider åpenbart på spenninger opp til 415 volt og trekker strøm opp til 75 Ampere. Det er ikke rart at det står et varselsskilt nede i høyre hjørne av den, riktignok i blått, som gjør oppmerksom på at alle anddre strømkrevende apparater må slås av når denne kraftkaren starter opp. Det blir jo litt trist for alle de andre i hussatnden og anskje i kvartalene rundt, men starinlys er så koseligt, atte....

Jeg bare lurer på hva som skjer når han trykker på "Boost on"-knappen. 
"Vel, den bråker bare litt mer", sier Stephan. Jeg har aldri turd spørre om en demonstrasjon.
Tja, jeg er jammen ikke sikker, jeg.....














La oss nå se hvilke andre verktøy Stephan har. Han har i hvert fall et skap med skuffer. Og over skapet med skuffer har han en collage med bilder over de viktigste tingene som han har opplevd i livet sitt.























Men la oss heller ta en titt nedi skuffene:











































Men se, verkstedet skjuler også noen rarteter, min santen! For de fleste a oss er vel ikke tiden så viktig når ma holder på med noe vi syns er morsomt. Tiden flyr gjerne fort av seg selv, da. Men skal man først la seg belemre av en tidspåminner, kan det vel neppe gjøres p en annen måte av en lokomotiventusiast!



















Men her er en godbit som Stephan har laget selv. Det er et såkalt "hvilestykke". Det er jo en kjent sak at Stephan har laget et aldeles utmerket Speady-lokomotiv. Det var et prosjekt, som vi kommer tilbake til, som tok mange år å lage. Dor ikke å gå på veggene eller miste litt motet, laget han denne Stuart-maskinen i mellom hovedprosjektet. Det kan være ganske lurt, det. Vi kommer til å gjøre noe lignende begge to mens vi jobber med Dovregubben.






























Så, dette var historien om Stephans verksted. Så får vi se hvem som blir neste mann ut.

Stein














NMDF

Regler og retningslinjer for NMDFs diskusjonsforum.

 

 

 

«Nettikettereglene» er hentet fra boken «Netiquette» av Virginia Shea og har blitt litt omstrukturert for å passe til vår forening.

 

God folkeskikk gjelder overalt – også på Internett. Her har du enkle retningslinjer for hva som er god oppførsel i forbindelse med vårt diskusjonsforum.

 

1. Husk mennesket
Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Når du kommuniserer gjennom en datamaskin er det lett å glemme at det er et levende menneske du kommuniserer med. Behandle de du møter på nettet med samme respekt som de du møter ansikt til ansikt.

2. Følg samme regler «online»
Det finnes ingen egen moral og etikk for Internett. Følg de samme lovene, reglene og retningslinjene på nettet som i hverdagen.

 
3. Vit hvor du er
Forskjellige forum har forskjellige omgangstoner. På et allment diskusjonsforum kan du skravle og formidle rykter, men på en seriøs, faglig mailingliste gjelder andre regler. Sett deg inn i reglene og omgangstonen for forumet før du begynner å kommunisere – eller som det heter på engelsk: «Look before you leap» - se før du hopper!

4. Respekter andres tid og båndbredde
Meldingene du legger ut på Internett ber om andres tid og oppmerksomhet. Vær sikker på at du ikke kaster bort andres tid, og at du ikke farer med tomprat. Vær spesielt oppmerksom når du deler bilder eller andre store filer – er bildet verdt tiden det tar å laste det ned?

5. Ta deg best mulig ut
På nettet vet ikke de du møter hvordan du ser ut eller hvem du er.  De må bedømme deg ut fra andre kriterier: hvordan du skriver, og hva du skriver om. Forsøk å ta deg best mulig ut: luk vekk skrivefeilene, og pass på at du ikke fremstår som uvitende ved å skrive om ting du ikke har kunnskap om.

6. Del din kunnskap
Internett ble laget for å dele kunnskap. Når noen stiller et spørsmål i en diskusjonsgruppe, er det god skikk å svare så godt man kan. I tillegg til å gi gode svar kan du gjerne poste tekster om emner du vet mye om i passende fora.  Kunnskap er verdifullt, og blir bare mer verdt når den deles med andre.

7. Kontrollerer «flammekriger»
Når en debatt i en diskusjonsgruppe spinner ut av kontroll, kalles det ofte en «Flame war» (flammekrig). Temperaturen blir høy, følelsene tar overhånd og snart hagler ukvemsordene og fornærmelsene. «Flammekrig» kan være veldig moro, og er en viktig del av nettkulturen. Men pass på at flammingen ikke tar helt overhånd; ikke bær nag til tidligere motstandere i flammekriger, og husk på å begrave stridsøksen når debatten er over.


8. Respekter andres privatliv

Får du tak i andres brukeridentiteter og passord, kan det være mulig å lese deres e-post, å poste beskjeder i deres navn eller å utgi seg for andre faktiske personer. Dette er ikke bare et seriøst brudd på all mulig folkeskikk, det er også ulovlig og vil ofte føre til utestenging fra forumet det gjelder. – Det kan også få rettslige følger!

9. Ikke misbruk din makt
Som administrator for en diskusjonsgruppe har du en viss makt. Noen blir helt beruset av denne makten, og misbruker makten for å fremme egne syn. Ikke la det skje med deg.

10. Tilgi andres feil
Alle var engang en nybegynner, eller en «newbie» eller «Noob» som de ofte kalles på nettet.  Ikke alle har lest denne artikkelen heller. Så når noen gjør en feil eller bryter med god nettikette – tilgi dem. Tenk deg om to ganger før du påpeker småfeil, skrivefeil og mindre brudd på nettikette. Hvis du påpeker feilen, vær høflig og gi konstruktive råd.


Simon med flagget - Under åpningsdagen til
Knærtitbanen Han er nå i Australia men
fortsatt medlem!)

Det har vært fyrt "live steam" modell damptog på
Jernbanemuseet på Hamar siden Antony kom til
åpningsdagen i 82-83, og med jevne mellomrom
frem til Norsk Modell og Dampforening (NMDF) ble
stiftet. Da ble det fast tradisjon hvert år.  Først ble
det kjørt på Antony sine rette skinnelengder laget
av flatt jern. Det kom flere lokomotiver mot
slutten av 90-tallet og det meldte seg et behov
for en mer permanent bane, som gjorde at
vi også kunne kjøre kontinuerlig for å teste l
oket skikkelig, ikke bare gi på damp og trille ned
til enden, for så å bremse det meste av lengden,
og slite med det ujevne underlaget på vei opp bakken
igjen. Men moro var det! Det var også medlemmer
som mente at "hvorfor bygge damplok" når det ikke
var noe sted å kjøre, så behovet var absolutt til stede.



Om du har spørsmål til foreningen eller andre ting du gjerne vil underette oss om, vennligst send en mail til:  Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. og vi vil svare deg så rask som mulig

Medlemskap i NMDF

Medlemskap i foreningen er åpen for alle, og har som mål å forene de som har interesse av å bygge modeller av mekaniske innretninger så som lokomotiver, dampmaskiner, andre motortyper, verktøyutstyr (for å hjelpe til å lage modeller) o.l. Gjennom medlemskap kan hver av oss i foreningen benytter hverandres kunnskaper til alles beste. Om du mener du ikke kan bidra med noe er det sikkert at du vil kunne motta og nytiggjør en del av informasjon som er tilgjengelig. Informasjon til og fra medlemmene ordnes stortset via Internettet, da tidligere erfaring viser at bruk av vanlig brevkommunikasjon ikke er tilstrekkelig. Foreningen deltar aktivt på enkelte "åpningsdager" på Jernbanemuseet på Hamar og på Tekniskmuseet i Oslo. Vi har også vært aktiv på andre steder tidligere. Mer informasjon fåes ved å stile brev til foreningen via vår "postkasse" funksjon. 

Praktisk sett, om du ønsker å være medlem bør du sende følgende kontaktinformasjon til foreningens postkasse: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller direkte til foreningens kasserer: Morten

- Fornavn og etternavn
- Postadressen
- Telefonnummere - både privat, på jobb (om det er aktuelt) samt din mobilnummer, om du har en.
- e-mail adresse (r)
- Interessefelt (ikke så nødvendig i første omgang, men allikevel ønskelig).

Du vil dermed få en anmodning om kontingentinnbetaling (for tiden kr.300,- pr.år) og du vil bli innskrevet som medlem i medlemskartoteken vår. Dette betyr at du kan bl.ann. gå inn på forumet på nettsidene våre og delta aktivit i diskusjonene der. Du vil også bli løpende orientert om andre medlemsaktiviteter. Det vil også bli sendt ut et medlemsblad (via en postforsendelse) til alle, som vil inkludere informasjon om alt som har skjedd den siste tiden samt hva som er planlagt i grov detalje for fremtiden. Denne sendes foreløpig ut en gang om året.

 

Alle har en eller annen gang sett en flott modell av et lokomotiv, ei klokke, en motor eller maskin, og sagt at den ville jeg gjerne ha bygget. Men tenkt at dette kan ikke jeg klare. Det er mange i Norge som har tilgang til en dreiebenk og/eller annet maskinverktøy. Eller som har yrkesutdanning i maskinfag uten å ha benyttet seg av muligheten.

I andre land, især i England, er det mange med "10 tommeltotter" som er organisert i klubber for modellbygging. Leger, prester, politimenn og andre - uten noen "praktisk" yrkesutdannelse - klarer likevel fint å bygge flotte modeller. Mange av disse har fått sin "amatør-ingeniør utdanning" ved å være medlem i en forening hvor de fikk hjelp og støtte til å komme igang med en slik hobby.

Underkategorier



Webdesign ©2014 Web Norge. Publisert med Joomla 2.5 CMS