login

Besøkende

Vi har 23 gjester og ingen medlemmer på besøk.



































Den 10. mai i 2012 reiste noen av oss til Harrogate i England for å være til stede ved en messe hvor det dreide seg hovedsakelig om damp, eksplosjonsmotorer, verktøy, verktøymaskiner og godt engelsk øl. Bla videre for å bli med på turen. Set var riktig mye fint å se der borte.





































Fred og jeg selv møtte nyvaskede og nykjemmede opp på Gardermoen flyplass, feststemte for den store turen som lå foran oss. Dampmessen på Harrogate var målet. Om bord leste vi om fish-and-chips og mine egne minner gikk tilbake til 1994 og mitt første og eneste møte med denne retten som er høyt elsket og dypt hatet. For meg ble det det siste. Planen var følgende: Fred og jeg skulle, etter ankomsten på flyplassen, vente på Simon. Han var på veg opp fra Melbourne i Australia og skulle lande ved 10-tiden. Deretter skulle vi dra inn til Manchester i leiebil for å slå i hjel noen timer i det tekniske museet der. Det heter MOSI (Museum Of Science & Industry). Så skulle vi dra ut til flyplassen igjen og plukke opp Aage og Steinar, som skulle ankomme sånn rundt 1800, for så å sette snuten mot Wetherby. Her er reiseruten så langt:

Leiebilen var i boks da Simon ringte og fortalte at han hadde landet. Jeg, min klossmajor, glemte å spørre hvilken terminal han hadde ankommet og da jeg forsøkte å ringe ham opp igjen, var det umulig å få kontakt. Først tenkte vi at han hadde landet på vår terminal og at han ville dukke opp om litt. Det varte og rakk og Fred fikk seg en øl. Vi besluttet da at jeg skulle legge ut på let etter den forsvunne australieneren. Problemet var at flyplassen har tre terminaler. Vi satt i eneren og tanken var å lete i stigende orden. Siden Fred kunne skylde på et dårlig ben, la jeg i veg. At det tar tre timers gange for å nå terminal to, var jeg ikke klar over. Etter tre timer nådde jeg frem og der var det ingen Simon. Tre timer senere var jeg tilbake til terminal èn og fortsatte til terminal tre. Den var bare et kvarter unna og der fant jeg Simon, ensom og forlatt. Gjensynsgleden var stor og problemet med telefonforbindelsen ble oppklart; han måtte bytte sim-kort. Etter fjorten timer var vi tilbake hos Fred, som nå var ferdig med sin første øl. Men nå måtte Simon og jeg ha væskepåfyll. Resultatet av alt dette var at vi havnet på museet tre timer senere enn jeg hadde avtalt med bibliotekaren Ceri Foster.






























På museet gikk Fred og Simon rundt og så på alle de interessante tingene som er å se der. Jeg har vært der tidligere (rapport kommer senere) og benyttet derfor tiden til å se gjennom tegningene til Planet. Planet er et svært interessant lokomotiv fordi det var det tredje som Robert Stephenson laget etter Rocket. Stephenson var en smart fyr som forsto å trekke lærdom av sine tidligere byggeprosjekter og Planet ble derfor malen for alle fremtidige lokomotivkonstruksjoner. Museets venner har laget en replika av dette lokomotivet. Den kjører de hver helg nesten hele året.


Etter en sen lunsj i en lokal pub, dro vi så ut til flyplassen for å hente Aage og Steinar. Planen var å ha en bedre middag og ikke minst noen pints av riktig godt engelsk øl etter ankomsten til hotellet. Imidlertid fikk vi stadig melding om utsettelse av landingstidspunktet, sendt som sms’er fra Aage. Enden på visa var at de ankom to og en halv time senere enn planlagt. Da var det bare å laste opp og dra i veg. Det er ikke lange strekningen fra Manchester til Wetherby, èn og en kvart time, godt og vel. Kartet nedenfor viser ruten. Veiene er jo i topp stand og skiltingen er gjennomgående god. Men siden jeg ikke hadde noe gatenummer på hotellet (det var ikke oppgitt fra hotellets side) havnet vi ikke på riktig plass. Da var det bare å spørre om vegen. Jeg dundret inn i en restaurant og traff en kar som bare snakket italiensk. Men, som jeg pleier å si, språk ingen hindring (jeg snakker alle språk flytende, når jeg bader i sjøen, jeg flyter jo stadig….) og til slutt fant vi hotellet. Det var et utmerket sted til en rimelig pris. Så, for fremtidige ekspedisjoner til Harrogate, er dette et bra alternativ. Imidlertid bør vi neste gang losjere i York og se på jernbanemuseet der. Mange snakker varmt om stedet.











































Og slik kom vi oss fra Wetherby til Harrogate, en tyve minutters kjøring.
































Neste morgen nådde vi målet! Det er ikke så veldig stort, to små haller bundet sammen med en kafeteriaseksjon. Men himmel hvor mye morsomt og ikke minst nyttig det var å se der. I den ene hallen var det bare verktøy, maskiner, komponenter og materialer. Alt for en hver smak. Nye og brukte gjenstander til priser som gikk fra billig til dyrt. Her galt det bare å sjekke pengeforbruket. Det var som med god mat; magen blir mett før øynene (pengepungen blir tom før…..).

 

Her er et lite utvalg bilder:























Mayford har gjenopptatt aktiviteten og var representert med en stand:

































Reeves var også representert med en stand:




















































































Vi gikk og vi gikk og vi….. Øyet ble stor og vått og mange kloke (i tilfelle noen koner skulle lese dette ved en feiltagelse) innkjøp ble gjort.

 

Ut på dagen måtte vi hoppe i det sure eplet og styrke oss på en øl, ja og så smake på den berømte fish-and-chips’en. Mitt første møte med den retten var i 1993 i Wales og har etter dèt unngått den, gjerne med livet som innsats, siden. Men siden dette var èn av to valgmuligheter tenkte jeg at èr jeg viking så èr jeg viking, jeg forsøkte på nytt. Det ble slett ikke så gæernt. Og så er det triveligt å treffes slik rundt bordet og utveksle de erfaringene vi hadde gjort så langt.




























Og så traff vi jo Line og Borhaug, "dæ va' jøyse kjikt" som de sier der borte på Jæren.


































































































Det var spesielt triveligt og morsomt å treffe Simon igjen. Han kom opp for å treffe oss på messen og for etterpå å treffe gamle kjente og venner i Oslo i en uke etterpå. Simon bor altså på den andre siden av jordkloden i utkanten av Melbourne. Han fortalte at det ikke var så enkelt å finne likesinnede med tanke på vår hobby og om han kunne finne noen så var de gjerne 100 – 1000 km unna. Da er det jo ikke så enkelt å treffes over bordet. Australia er et vannvittigt stort kontinent og jeg lærte (var to uker i Sydney og området rundt) at man regnet distanser i timer, ikke i kilometre. Jeg vet at Simon leser siden vår. Det i seg selv skulle være en oppfordring til at flere bidrar. I tillegg kan vi brevveksle med ham via elektrisk post (e-post). Så, grip utfordringen!


















































Med fare for å tømme de monetære reservene helt, ble turen lagt til den neste hallen og hvilket herlig sted!!! Her var det modeller i alle størrelser og selvsagt mer verktøy. Det var bare å begynne målbevisst i det nærmeste venstre hjørnet og vite at det var én dag til for fryd og glede.

 

Her var det ferdige komponenter å få kjøpt























Og modeller av høy kvalitet utstilt. Her er et ganske lite utvalg:





















































































































































En stor stand var reservert for stirlingmotorer. Ikke bare små, -

 




























Men store og!





























































Her er noen morsomme varianter:
































































Og her er en modell av én av de riktig gamle opprinnelige maskinene. Den er en type hører til “Beta”-motorene. Av denne varianten finnes både Bernier- og Heinricimaskinene. De er karakterisert ved at fortrengerstempelet og kraftstempelet arbeider i samme sylinder, altså ikke to adskilte sylindre. De var på denne måten ganske så effektive motorer.







































Den legendariske Roy Darlington var der:


























































Og her er en av maskinene han laget sammen med Richard White. Roy Darlington laget maskinen og White aget skroget. White er forresten skipsingeniør og bor i Norge.

























Det var ikke bare dampmaskiner på utstillingen. Her er noen av de andre typene av objekter. Se på denne utrolig flotte seks-sylindrede V-motoren:







































Og hva med denne lekre tre-sylindrede flymotoren?


































Her er en uferdig 18(!!!!)-sylindret stjernemotor

















































Messen var ikke bare for damp og forbrenningsmotorer. Det var også en avdeling for fly og båter og en mengde andre objekter, som denne nette tremodellen:


























Jeg husker på 60-tallet, den gang jeg var en ivrig leser av “Populær mekanikk”. Der sto det artikler om disse bilene man kunne bygge. De ble kjørt i sirkulære baner ved at de var festet med en snor til en stang midt i banen. Dermed kunne de kjøre hurtig rundt og rundt uten fjernstyring.
































Det var også en kar som hadde brukt ganske mye tid på å lage denne båten. Båten vant en 2-premie for håndarbeid og detaljer. Men det som vær mest spennende med båten var at figurene beveget seg. Det var virkelig flott utført.




















































Og aller morsomst var det å se på denne karen i stavnen som røkte pipe. Legg merke til røyken som kommer ut av munnen hans. Dessverre virket ikke mekanismen i selve pipehodet, men etter modellørens utsagn lyste det opp en liten rød glo før røyken kom ut av munnen. Aage tok en videosnutt av denne, men det er ikke lykkes meg å få lagt den inn her.








































Det var mskipsmodeller av alle mulige slag og kvaliteter.

 

































Siden Kjell bygger et aldeles vakkert militærfartøy (motortorpedobåt?) vil jeg vise et par detaljer fra et lignende fartøy. Det ser virkelig flott ut, men da jeg så nøye etter ble det klart at kvaliteten på det Kjell lager langt overskrider dette. Det dreier seg om å legge flid på detaljene. De skjemmer med små hakk, unøyaktighet i malearbeidet osv. Stå på Kjell, arbeidet ditt er toppers!






















































Det ble mye trasking og det var slett ikke underlig at noen og en hver av oss måtte ta noen pauser, både utstillere -






















































og publikummere

































Denne karen var en smarting. Han hadde med seg et eget kraftaggregat. Det gjorde at han sikkert kunne holde det gående i timer etter timer, ja kanskje i dagevis, uten å ta pauser……

































































Nå, jeg tror nok heller at han var avhengig av oksygentilførsel. Dette var en artig påminnelse om at det foregår mye kreativ produktutvikling for å kunne normalisere mange menneskers liv.


I blant alle de utstilte objektene fantes også kuriosa. Denne dampmaskinen var en messetur verd. Se nøye på den:










































Og se nøye på plaketten.




























De kunne jaggu lage flotte modeller den gangen også til tross for langt mer “primitivt” utstyr enn det vi råder over i dag.

 

Et annet kuriosum er denne meccano-konstruksjonen. Meccano var jo også et yndet byggesett på 60-tallet. Siden ble det borte, i hvert fall i Norge. Nå viser det seg at det lever i beste velgående og produseres i Frankrike. I den sammenhengen vil jeg minne om et TV-program på BBC hvor James May (én ag gutta i Top Gir) har fått masse ungdommer med på å lage en modernistisk og bevegelig bro over en kanal. Søk opp den episoden, det er helt fantastisk hva de fikk til.

 




























Dette tivoliet, som vi bare ser mindre enn halvparten av falt tydelig i smak hos de yngre besøkende. Det var tusenvis av lysende dioder og alt som beveger seg normalt i et tivoli, beveget seg her. Dette er ikke helt “my cup o’tea”, men jeg ble imponert, ja.





























Alt sammen ble styrt av  denne karen fra denne pulten




































Det er klart at denne karen ikke har fritidsproblemer….

 

En viktig side ved slike messer er å kunne snakke med andre utøvere av hobbyene våre, utveksle ideer og erfaringer og drøfte problemer. Stephan og jeg pratet med et par svært interessante karer i forbindelse med utviklingen av Dovregubben vår.

 



























































Hva han sa skal vi heller komme tilbake til ved en annen anledning.

Her er Stephan i ivrig diskusjon med et medlem av ”7⅟₄  inch Gauge Gociety”.


















































Men, det var ikke bare i disse to hallene at det foregikk saker og ting. Utenfor var det også aktiviteter. Store og små lokomobiler putret og dampet og laget nydelige lyder.



















































































Denne karen hadde en spesiell historie. Han var i ferd med å bli blind og hadde i grunnen forb eredt seg på et liv i “mørke”. Jeg skriver det i hermetegn fordi han kunne se lys, men gjenstander bare som kraftig tåke.  Men så var det slik da at han datter ikke ville høre på det øret og fikk ham til slutt lagt på operasjonsbordet og vips kunne han se detaljer igjen. Nesten. Synet ble ikke perfekt, men nok til at han fikk livsgnisten tilbake og satte i gang med å lage denne maskinen.









































































































Her er også en morsom gjenstand:





















Det ser jo enkelt og greit ut, men ta en titt på denne plakaten:

 

 











Lørdagskvelden tok vi en spasertur i Wetherby. Det er en typisk liten engelsk landsby i vakre omgivelser. Dette er elven som renner gjennom landsbyen.






























Og på tilbaketuren til Manchester reiste vi gjennom et landskap som var flott i dagslys. Vi så jo ikke dette da vi kom til Wetherby, da var det jo mørkt…





























Turen er over, vi er fulle av inspirasjon og ideer og lysten ligger hos flere av oss til å gjenta suksessen neste år eller når det passer flere av oss. Noen av oss har jo vært i Sinsheim i Tyskland. Det ser ut til at dette evenementet er flyttet til köln, men det gjør jo ingen ting. For det første er det så mye enklere o dra dit og så har de jo Kölsch der, et aldeles utmerket øl. Og ikke å forglemme Schweinshaxe, jum jum jum…..

 

Takk for turen og GÅ HEN OG LA DERE BLI INSPIRERT!!!!!

 

Stein



Webdesign ©2014 Web Norge. Publisert med Joomla 2.5 CMS